Republikken Island 80 år - et overblikk

Den 25. februar 1944 besluttet det islandske Alltinget å avslutte konge-unionen med Danmark, i samsvar med suverenitetsavtalen fra 1918, og etablere en republikk på Island. Alltinget vedtok også å holde en folkeavstemning om saken 20. – 23. mai 1944. Det var to spørsmål folket skulle svare på: a. Ja eller nei til å avslutte unionen med Danmark og b. Om Island skulle bli republikk eller monarki. Resultatet ble at 99,5 % ville avslutte unionen med Danmark og 98,3 % ville at Island skulle bli republikk.

Den 17. juni 1944 ble etableringen av republikken formelt besluttet av Alltinget i en storstilt seremoni på det historiske stedet for Alltinget – ­Þingvellir.

Alltinget valgte også denne dagen Sveinn Björnsson som Islands første president .   

Vedtaket på Alltinget 17. juni 1944 var endepunktet på mer enn hundre års selvstendighetskamp. Det begynte så smått tidlig på 1800 tallet. Drivkraften var bl.a. de såkalte Fjölnismenn, som skrev og ga ut tidsskriftet Fjölnir i København. Det islandske språket var på vikende front og islandsk kultur ble ikke verdsatt av danskene, i stedet ble det mer dansk språk og kultur. Sommeren 1851 ble det innkalt til et nasjonalt folkemøte i Reykjavik for å drøfte forslag til en ny lov i Danmark som ville innlemme Island i det danske riket. Islendingene ville beholde den makt de hadde hatt, bl.a. med eget parlament Alltinget. Når de danske representantene på møtet innså at deres sak ville ikke få flertall besluttet de å avslutte møtet før avstemning. Dette førte til en kraftig ordveksling mellom danskene og islendingene – lederen for islendingene Jon Sigurðsson sa da: I kongens navn vil jeg protestere! Da sto alle islendingen opp og sa: Vi alle protesterer! Disse orden ble etter dette et motto i selvstendighetskampen.
I 1874 kom kong Christian IX til Island i anledning av 1000 årsjubileet for den første bosettingen på Island og ga Island en grunnlov. Selv om den nye grunnloven for Island var til stor del en kopi av den danske, markerte dette en milepæl i selvstendighetskampen. Island ble anerkjent som en selvstendig part i union med Danmark og ikke som en del av det danske riket. Snart fulgte flere rettigheter. I 1904 fikk Island en egen minister stasjonert på Island og så 1. desember 1918 undertegnet landene en avtale om suverenitet for Island, i alle saker andre enn utenrikssaker. Island var dermed selvstendig i en konge-union med Danmark. Avtalen skulle gjelde i 25 år, med gjensidig mulighet til oppsigelse. Når de 25 årene var gått - i 1943 - var Danmark fortsatt okkupert av Tyskland. På Island gikk diskusjonen om det var lurt å si opp avtalen under de forholdene. Likevel besluttet Alltinget i 1944 å holde folkeavstemning om saken, som nevnt ovenfor.

Litt tall og fakta

Det er av interesse å nevne at når islendingene startet selvstendighetskampen tidlig på 1800 tallet hadde Island i underkant av 50 tusen innbyggere. Island var et fattig land, fortsatt med primitivt landbruk som hovednæring, men voksende fiskeri. Når Island fikk egen grunnlov hadde befolkningstallet økt til 70 tusen og når Island ble suveren stat i 1918 hadde befolkningen bikket 90 tusen. I 1944 talte islendingene 125 tusen mennesker. I dag, når Island feirer 80 år som republikk bor det 384 tusen på Island.

Å sammenligne Island tidlig på 1800 tallet og det Island vi møter i dag er umulig. Det er heller ikke lett å sammenligne Island i dag med det Island som ble republikk i 1944. Bare de siste 20 årene har det skjedd store forandringer på Island. Rundt århundreskiftet 2000 var den delen av befolkningen på Island med utenlandsk bakgrunn beskjeden, i dag er andelen over 15 %.

Ved århundreskiftet 1900 bodde største delen av befolkningen i distriktene. Som landets største tettsted hadde Reykjavik 5800 innbyggere i år 1900, hele Island 78 tusen. I dag bor det 135 tusen i Reykjavik kommune, men i Reykjavik og nabokommunene, det man kaller Stor-Reykjavik, bor 245 tusen innbyggere, eller godt over 60 % av landets befolkning.  

Det Island som feirer 80 år som republikk er et dynamisk samfunn med god økonomi, høyt utdanningsnivå og velferd som på mange måter kan sammenlignes med det beste. Selvfølgelig får islendingene til å krangle om politikk, sport og været. I de siste årene har mange islendinger, særlig pensjonister, lettet litt på krangletrykket ved å flytte store deler av året til sørlige breddegrader og høyere varmegrader.